06 Kveldskonsert

Ofte er det fornuftig å overlate ordet til andre. Les hva Tsjaikovskij skrev om den langsomme satsen fra Mozarts strykekvintett i g-moll:

«Ingen andre har noen gang formått å gjenskape følelsen av resignasjon og utrøstelig sorg så vakkert og utsøkt i musikk .... Jeg måtte gjemme meg i det fjerneste hjørnet av konsertsalen, slik at andre ikke skulle se hvor sterkt denne musikken påvirket meg.»

Og da har han ikke engang nevnt de andre satsene. Dette er et av Mozarts mirakelverker, skrevet i ren inspirasjon, uten tanke på publisering, inntjening eller å gjøre noen til lags. Det er den frie pennen til en gudbenådet sjel, slik man drømmer om at musikk skal være.

Åpningen av Elgars pianokvintett lister seg på tå, som spøkelser fra nær fortid. For dette er ikke den jublende Elgar vi kjenner fra promenadekonsertene; dette er en desillusjonert romantiker som ser den gamle verden rase. Elgar ønsket å kjempe i første verdenskrig, men i en alder av nesten seksti år var det ikke bruk for ham. Mot krigens slutt leide hans kone en hytte på Englands sørvestkyst, hvor Elgar fikk ro til å komponere. Her fant han igjen inspirasjon.

Første sats er sår og fortvilet, den bruker lang tid på å komme i gang og har noen voldsomme utfall. Den langsomme satsen bringer trøst, om ikke håp. Finalen er en opptur, men åpningssatsene kaster fortsatt lange skygger.