28 Avslutnings-
konsert

Ravel komponerte sin lille suite «Gåsemor forteller» for to søstre på bare åtte og ni år. Musikken er kanskje barnlig, men absolutt ikke barnslig! Ravels harmonikk er like genial som alltid, og hvert av stykkene åpenbarer en forunderlig eventyrverden.

Brahms hadde planlagt å sette punktum for sitt virke med strykekvintetten i G-dur. Åpningen er en av Brahms’ frodigste, med et herlig cellotema som virvles fremover. Satsen er en til Brahms å være bekymringsløs og jublende. Den langsomme satsen er mild og elegisk, mens tredje sats med sine blåtoner er et lite vink til den ungarske folkemusikken som Brahms så ofte lot seg inspirere av. Finalen vender tilbake til fyrverkerimodus, i takknemlig og glede over en rik gjerning som komponist.

Brahms var selvsagt ikke ferdig som komponist med dette, og det visste han vel selv også. Det skulle strømme genialitet fra hans penn i årene som fulgte, men som oftest i mindre formater. Så kvintetten ble hans siste store verk, men så langt fra hans siste storverk.

Taneyev var en ruvende skikkelse i russisk musikkliv, først og fremst som pianist og en nådeløs, men glitrende komponistlærer. Hans produksjon er liten, men genial. I klassisk musikk snakkes det ofte om formsans, men hva er dette i virkeligheten? Jo, det er som Taneyev: Å fortelle en lang historie med perfekte omslag, passe lange pustepauser og med full kontroll over avslutningen – som i dette tilfellet ikke er som man forventer! Kvartetten starter infernalsk i pianoet alene, men snart forenes alle musikerne i det brusende hovedtemaet. I mellomsatsen dukker en av det tyvende århundrets mest kjente melodier opp. Finalen er hastig og urolig, før alle sideelver samles til en bred flod og en praktfull avslutning.