Franz Anton Hoffmeister var på alle måter en samfunnets støtte: en aktet lærer, solid komponist, og dyktig musikkforlegger. Og det var som forlegger han henvendte seg til sin unge kollega Mozart i Wien og ba om tre klaverkvartetter, en besetning som på den tiden var upløyd mark. Mozart sendte to kvartetter til Hoffmeister, og fikk raskt svar tilbake: Takk, men den tredje kan du droppe. For mørkt og for komplisert var dommen. Hva feilte det Hoffmeister, må man kunne si. Men man får være glad for hva man har, og kvartetten i g-moll er en av Mozarts saftigste musikalske biffer. Åpningens mørke utlignes av mellomsatsens gylne skjær, før alt rundes av i 120 kilometer i timen og strålende humør.

Fremførelsen av Rachmaninovs første symfoni i 1897 ble en kjempefiasko, etter sigende på grunn av dirigenten Alexander Glazunovs svært påseilede sceneopptreden. Etter dette fikk Rachmaninov fullstendig skrivesperre og måtte gå i hypnosebehandling hos doktor Nikolaj Dal (dessverre ikke norsk). Rachmaninov besøkte Dal daglig i tre måneder, og gjenfant sin skaperkraft. Det mest kjente resultatet av denne oppvåkningen er hans andre pianokonsert, men også sonaten for cello og piano stammer fra samme periode. Sonaten starter nølende, dvelende, men så øker Rachmaninov farten til og ser seg aldri tilbake. Resultatet er et av de mest generøse verkene i genren, fire strålende, helt ulike satser, med en vidunderlig langsom sats og en keiserlig finale.