• Facebook - Black Circle
  • Instagram - Black Circle
  • Twitter - Black Circle
  • YouTube - Black Circle

Åpningskonserten 2019

07.15.2019

Tirsdag 06. august kl. 1900


Årets vakreste festival nærmer seg, det er bare en måned igjen til årets åpningskonsert! Billettene fyker ut så det er best å sikre seg en hvis man vil ha med seg denne.

Vi gleder oss til at festivalens ferske tospann i den kunstneriske ledelse skal ønske velkommen og til de vakre stykker vi får oppleve utover kvelden.
 

PROGRAM:
Åpningstale / Opening speech
Christian Ihle Hadland og Andreas Brantelid - kunstneriske ledere / Artistic Directors

---

Nikolaj Mjaskovskij (1881-1950): Cellosonate nr. 1 i D-dur op. 12                 

Andreas Brantelid cello
Christian Ihle Hadland piano

---

Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975): Syv sanger til tekster av Blok op. 127     
Ann-Helen Moen sopran / soprano
Bengt Forsberg piano
Benjamin Schmid fiolin / violin
Alexander Rudin cello

---

Pause / Interval

---

Sofia Gubaidulina (1931): Pantomime (1966)                                               

Zoran Marković kontrabass / double bass
Christian Grøvlen piano

 ---                  

Antonín Dvořák (1841-1904):: Pianokvintett nr. 2 i A-dur op. 81                    

Polina Leschenko piano
Benjamin Schmid fiolin / violin
Johan Dalene fiolin / violin
Lars Anders Tomter bratsj / viola
Amalie Stalheim cello
 

 

 

Konsertomtale
(English below)

Nikolaj Mjaskovskij hadde en uortodoks karriere på første halvdel av 1900-tallet: Fra romantiker til modernist og så tilbake som fullblods romantiker igjen. De politiske strømninger i Sovjetunionen spilte nok også en rolle for hva han etter hvert kunne tillate seg. Kveldens cellosonate er fra lykkelige, unge dager i 1911. Celloen brummer en mørk, slepen melodilinje fra dypet mens klaveret kun spiller noen få toner, før celloen trekker seg tilbake og klaveret får presentere et tindrende, engleaktig vakkert tema. Sonaten er komponert i en fri form med to konsentrerte satser.
 
Sjostakovitsj’ syv sanger til tekster av Alexander Blok bærer i seg den sovjetiske dobbeltheten og alle løgnene – Blok var en glødende tilhenger av revolusjonen i 1917, men ble fort desillusjonert og døde få år senere etter å ha blitt nektet nødvendig legebehandling. Allikevel valgte man Bloks tekster og Sjostakovitsj fikk beskjed om å skrive musikken til feiringen av revolusjonens femtiårsdag i 1967.
 
Gubaidulinas Pantomime er nærmest som en antikammermusikalsk komposisjon å regne, og har sterkere elementer av teater enn faktisk samspill. I store deler av verket spiller utøverne hver for seg eller imiterer hverandre, mens når de tilsynelatende skal forene krefter kan det høres ut som om de spiller mot hverandre i en musikalsk kjekling med stadige avbrytelser.
 
Men vi runder av konserten med et av de aller mest gledesstrålende og overstrømmende verker noensinne komponert, Dvořáks klaverkvintett i A-dur.  Dvořák strør det ene lekre temaet etter det andre ut av ermet og deler dem rundhåndet til alle instrumentene som får lov å skinne hver for seg, samtidig som det i aller høyeste grad er et ensembleverk. 
 
ENGLISH:
This year's most beautiful festival is approaching, it's only one month left for the opening concert! 

Nikolaj Mjaskovskij’s career during the first half of the 20th century was far from orthodox: he turned from a romantic into a modernist, and then back to being a full-blooded romantic. Clearly, the political currents in the Soviet Union played an important role in dictating what he could let himself do. This evening’s cello sonata dates from happy, young days in 1911. The cello growls a dark and polished melody line from the depths while the piano only plays a few notes before the cello retreats and the piano presents a shining theme of angelic beauty.
 
Shostakovich’s seven songs to texts of Alexander Blok carry the Soviet duplicity and all the lies – Blok was a fervent believer in the 1917 revolution but was rapidly disillusioned and died a few years later, having been refused necessary medical treatment. Yet, Blok’s texts were chosen and Shostakovich was told to set them to music for the celebration of the 50th anniversary of the revolution in 1967.
 
Gubaidulina’s Pantomime could be deemed an anti-chamber music composition and has stronger elements of theatre than of actual ensemble playing. Throughout much of the work the musicians play each on their own or against each other, but when they appear to join forces, the impression may be that they are opponents in a musical quarrel where they constantly interrupt one another.
 
However, we are rounding off this concert with one of the most joyous and exuberant works ever written: Dvořák’s piano quintet in A major.  He shakes one superb theme after another from his sleeve, generously sharing them with all the instruments so each can shine at the same time as this is a true ensemble work. 

 

 

Warm welcome!

 

 

 

Please reload

Siste presseklipp
Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Instagram Social Icon
  • Google+ Basic Square